Om å bli beundret

Legg igjen en kommentar

- Jeg legger merke til at jeg stadig ønsker å bli beundret, og at dette kan virke negativt på hvordan jeg lever livet mitt.
- Hvordan da? 
- Vel, hvis jeg tenker at jeg vil fremstå som «dum» eller lite beundringsverdig, kan jeg noen ganger gjøre valg som strider i mot andre ønsker jeg har. Kanskje lar jeg vær å stille spørsmål til noen hvis jeg er redd for at de vil tenke jeg er dum, eller kanskje lar jeg vær å prøve en aktivitet i redsel for å fremstå som inkompetent.
- Det høres jo veldig upraktisk ut. Ønsket om å bli beundret gjør rett og slett at du ikke gjøre som du vil? 
- Ja, det stemmer, men til tross for dette så ønsker jeg allikevel å bli beundret. Akkurat som om det er viktigere for meg å bli beundret enn det er å gjøre de tingene jeg ønsker å gjøre.

- Men hvis det er slik at det å bli beundret ikke lar deg leve som du vil, hva er det som er så bra med å bli beundret? 
- Jeg vet ikke helt... kanskje det handler om at jeg ønsker å bli likt?
- Tror du ikke folk kan like deg uten å beundre deg? 
- Jo, jeg tror vel at jeg kan bli likt uten å være beundret.
- Hva med deg selv? Beundrer du alle du liker?
- Hmm.. nei, det er jo mange mennesker jeg liker uten at jeg nødvendigvis beundrer dem så veldig. Så jeg tror vel egentlig ikke det er noen nødvendig sammenheng mellom det å beundre noen og det å like noen.
- Tror du det da handler om at du ønsker å bli likt, heller enn å bli beundret? 
- Nei, jeg tror egentlig ikke det, for dette med å være redd for å dumme seg ut handler jo ikke om å ikke bli likt. Når jeg er redd for et dårlig resultat og at folk skal se det, så tror jeg ikke at de vil like meg mindre, bare at de vil tenke jeg er inkompetent. Det må derfor være slik at det er selve beundringen jeg er opptatt av.

- Ok, så det å bli beundret har en verdi ved siden av det å bli likt. Hva består i så fall denne verdien i? 
- Kanskje det har noe med bekreftelse å gjøre?

- Hvordan da? 
- Jo, hvis folk beundrer meg, så bekrefter de at det er noe bra med meg. Hvis mange tenker at jeg er flink til noe, så er det jo sannsynlig at jeg er flink til det.
- Så du vet ikke selv når du er flink til noe, og er avhengig av at andre forteller deg det?
- Hmm.. nei, jeg tror ikke det kan være slik, for jeg tror jeg oftest selv vet sånn omtrent hvor flink jeg er i noe.
- Hva med de gangene du lar vær å gjøre noe fordi du er redd for å mislykkes. Hvordan spiller andres bekreftelse inn her?
- I de tilfellene blir jo denne forklaringen enda rarere, for mislykketheten vil jo i seg selv bekrefte at jeg ikke får til noe. Det er ikke hva andre tenker om det som avgjør. Jeg vil da forstå helt selv at jeg ikke får det til.
- Og hva om du mislykkes, men folk tror av en eller annen grunn at du lyktes? 
- I det tilfelle så vil jo faktisk det folk tenker om meg være feil.
- Ja, og det er vel heller ikke slik at enhver beundring er bra? Mange beundrer jo for eksempel Hitler, uten at det gjør ham til noen god person. 
- Det har du rett i. Folk kan jo beundre mye rart, så det at noen beundrer noe av det du gjør betyr absolutt ikke at du gjør noe bra.
- Da ser det ut til at det å bli beundret ikke er bra fordi det bekrefter noe positivt om deg, nettopp fordi du ofte selv vet hvor god du er til noe, og at andre til og med kan ta feil eller beundre ting som ikke burde beundres 
- Jeg tror du har rett, og jeg er nå usikker på hvorfor jeg er opptatt av å beundres. Samtidig føles det ut som om det er noe bra ved å bli beundret.
- Kanskje det er noen sider ved det vi ikke har snakket om, eller kanskje er det sånn at man kan føle at noe er tilfelle uten at det er det. 
- Ja, begge disse tingene kan stemme. Jeg tror jeg må tenke videre på dette.


Previous PostEldre innlegg Startsiden

0 kommentarer:

Legg inn en kommentar