Metaforens egenskaper

Jeg holdt filosofikafé på Waldemars café i går kveld. I løpet av samtalen dukket det opp en interessant metafor, og en interessant diskusjon rundt denne metaforen, som fikk meg til å tenke på et innlegg jeg har skrevet tidligere (på min forrige blog).

I samtalen (som dreide seg om mennesker og mennesklig bevissthet) dukket det opp en metafor på mennesket som en «radiomottaker». I samtalen skapte det et fint bilde som ga opphav til engasjement og nye spørsmål. Samtidig la jeg merke til at metaforen ble liggende veldig lenge, og bemerket derfor dette. Jeg spurte om deltagerne ville forklare hvordan de forstod metaforen, og det viste seg raskt at det var mange divergerende oppfatninger om hva metaforen egentlig handlet om.

Foto: Peetje2

For meg var det interessante ved dette at det viste så tydelig hvordan en metafor ofte kan dekke over at vi ikke snakker om det samme. Vi kan bruke den samme setningen: «mennesket er som en radiomottaker» til å uttrykke vidt forskjellige meninger. Noen tenker at det dreier seg om mennesklig kommunikasjon, mens andre tenker det dreier seg om fenomenologi og hva mennesker er i stand til å oppfatte. Dette kan føre til både enighet og uenighet der det ikke er det, og det vanskeliggjør en felles tråd i samtalen.

Jeg tror ikke dette er noe som kun vil gjelde metaforer. Det er ikke en typeforskjell mellom metaforer og «vanlig» tale, men en gradsforskjell (er for eksempel «gradsforskjell» en metafor? Tenk på hvor man finner grader - i geometrien, eller i temperaturskalen). Allikevel tror jeg sannsynligheten for at dette skjer er større jo mer metaforisk man uttrykker seg.

Når alt dette er sagt, så mener jeg ikke at metaforer aldri bør brukes. De kan åpne for mange nye tanker, og kan ofte brukes til å si ting man ikke klarer å sette andre ord på. Jeg tror den gyldne middelveien er, når man først har begynt å ta i bruk en metafor, å bruke tid på å vise hvordan den forholder seg til det man vil si noe om. Eventuelt ved at alle deltagerne i samtalen får uttrykke hva de legger i metaforen.

På den annen side (som en av deltagerne sa): er det alltid så farlig om vi ikke har den samme forståelsen av noe? Kan det ikke være verdifult om folk får helt personlige innsikter som ikke deles med andre?