Sokrates og sokratisk metode

Sokrates er et av mine forbilder fra filosofihistorien. Jeg føler jeg på mange måter følger i hans fotspor, og tror mange av hans idealer er like fornuftige i dag som for 2500 år siden. Jeg er ikke alene om å tenke dette. Sokrates' ideer har nemlig formet mye av det vestlige tankesettet.

Her følger en kort oversikt som sier noe om hvordan Sokrates bedrev filosofi, og hvorfor dette er aktuelt i dag.


Historisk

Foto: Wikimedia commons
Sokrates levde mellom år 469-399 f.kr. Han produserte ingen tekster selv, så det vi vet om ham har vi fra andre kilder, hovedsaklig fra elevene hans Platon og Xenophon.

Sokrates er kjent for sine samtaler med mektige og vise menn i sin samtid. Resultatet var stort sett en synliggjøring av at de vise mennene ikke var så vise allikevel. Dette ble, av naturlige grunner, ikke alltid like godt mottatt, og hans opposisjon mot det tradisjonelle gjorde at han til slutt ble dømt til døden.

For Sokrates var ikke poenget å latterliggjøre noen, men å få folk til å forstå at man ofte vet mye mindre enn man tror. Det er rett og slett ved å anerkjenne at man er uvitende at man kan få ekte visdom. Det er dette som ligger til grunn for det kjente sitatet: «det eneste jeg vet er at jeg ikke vet noen ting».

For Sokrates var det å reflektere, stille gode spørsmål og granske egne meninger, en helt essensiell del av det å leve et godt liv.

«Et ugransket liv er ikke verdt å leve» - Sokrates

Sokratisk metode

Sokratisk metode (og kanskje filosofi generelt) handler i bunn og grunn om å sette spørsmålstegn ved det vi tenker er sant. Når vi leser om Sokrates, snakker han gjerne med folk som er veldig sikre på at de har sannheten. Ved å stille kritiske spørsmål, kommer det frem at det de tar for gitt bygger på selvmotsigelser eller dårlig begrunnede premisser.

Foto: Rodney
På denne måten hjelper Sokrates sine samtalepartnere til å nyansere og reflektere over egne påstander. Det må legges til at dette har en tendens til å oppleves som krenkende for Sokrates' samtalepartnere. Sokrates blir av mange oppfattet som irriterende. Hva kan være årsaken til at det er irriterende å bli stilt utfordrende spørsmål?

For de som er veldig sikre i sin sak, kan det å innrømme at de tar feil oppleves som å tape ansikt. Veldig mange mennesker er redde for å vise at de tar feil. Det å ikke vite blir sett på som noe negativt. For Sokrates (og meg selv) er det nettopp det man ikke vet som er spennende. Det er her vi har en mulighet til å lære.

Ingen mennesker bruker mer tid på å lære enn barn. For disse nye menneskene er hele verden et mysterium, og de bruker mesteparten av sin tid på å lære om hvordan den fungerer. Det er da kanskje ikke så rart at barn sjelden føler seg redde for å vise at de ikke vet ting, og at de ikke er redde for å spørre «hvorfor det?».

Filosofiske samtaler handler i stor grad om å bli litt mer som barn. På denne måten har vi igjen mulighet til å lære noe både om oss selv og verden rundt oss.

«The important thing is to never stop questioning» - Albert Einstein

Sokrates i dag

Sokrates' tanker viser seg, på mange måter, å være tidløse. Sokratisk tankegang ligger til grunn for mye moderne tenkning.

Vitenskapelig tenkning tar etter mye av det Sokrates så på som idealer for god tenkning. Nye vitenskapelige teorier kommer gjerne som et resultat av at noen har stilt et spørsmål ingen har tenkt på tidligere. De utvikles ved at man setter opp en hypotese, for så å teste og kritisere denne hypotesen så nøye som mulig. Gode vitenskapelige teorier er teorier som har blitt grundig analysert og kritisert, men som har tålt kritikken.

Foto: Thierry Ehrmann
Sokratisk metode ligger også til grunn for mye av det som gjøres i psykoterapi. Sokrates var opptatt av å «ta vare på sjelen», som nettopp gav opphav til ordet «psykoterapi» (av «psyche» som betyr sjel, og «therapia» som betyr helbredelse). Han hevdet at det var en sterk forbindelse mellom hvordan du tolker verden, hva du tenker er viktig og din mentale og fysiske helse. På denne måten er filosofi en form for medisin man kan praktisere på seg selv.

Grunnleggerne av «Cognitive Behavioral Therapy» (CBT), Albert Ellis og Aaron Beck, har sagt at mye av inspirasjonen til CBT kom fra lesing av Platons Staten og stoikernes syn på følelser. CBT tar etter Sokrates ved blant annet å legge vekt på at pasienten må bli mer kritisk til eget tankegods, slik at han kan oppdage irrasjonelle tanker og følelser, og danne seg nye handlingsmønstre.

Mindfulness er populært i disse dager, og har mye til felles med sokratisk tankegang. Mindfulness er jo, i seg selv, en eldgammel metode og det vil ikke være riktig å si at den er inspirert av antikk filosofi. Det er allikevel interessant å se hvor mange likheter det er mellom de sokratiske idealene og mindfulness. Sokrates sa at folk flest går i søvne gjennom livet, og spør aldri seg selv om hva de gjør og hvorfor de gjør det. Mindfulness lærer også bort viktigheten av å være til stede i våre egne liv, slik at vi ikke bare handler automatisk.

I min egen praksis bruker jeg også Sokratisk metode. Jeg tar utgangspunkt i at det er få ting vi kan vite med sikkerhet. Når jeg stiller deg kritiske spørsmål er det ikke fordi jeg mener det er dumt det du sier, eller for å få deg til å miste ansikt. Jeg stiller spørsmål for å få deg til å åpne opp for nye måter å tenke på.

For en lengre innføring i hvordan Sokrates og antikk filosofi kan hjelpe oss i dag, anbefaler jeg boken Philosophy for Life av Jules Evans.
Next PostNyere innlegg Previous PostEldre innlegg Startsiden