Farskap og Stoisk aksept

For cirka ti måneder siden ble jeg far for første gang, og det snudde livet mitt på hodet. Jeg har alltid vært veldig aktiv, og har en rekke interesser jeg liker å bruke tid på. Jeg hadde i flere år følt at jeg ikke hadde tid til å gjøre alt jeg ville. Selv i perioder hvor jeg ikke hadde en fulltidsjobb, følte jeg at jeg ikke hadde nok tid.

Ved å få et barn ble jeg nødt til å gjøre store endringer i hvordan jeg levde livet mitt. Plutselig måtte jeg bruke nesten all min fritid på å ta vare på sønnen min, og dette var vanskelig for meg å takle. Stoisisme ble for meg en måte å håndtere det på.

Foto: Dean White

Mye av min frustrasjon oppstod i forbindelse med å legge ham (gjerne midt på natta). Sønnen min var ikke, og er fortsatt ikke, spesielt glad i å sove. Det kunne ta mer enn en times hardt arbeid for å få ham i søvn. Jeg måtte bære ham frem og tilbake, ellers bare gråt han. Jeg husker at jeg tenkte ting som: «Hvorfor kan du ikke bare sovne? Jeg har ikke tid til dette! Jeg vil gjøre sånn-og-sånn!»

De samme tankene kom også når jeg måtte gjøre andre nødvendige aktiviteter med ham. Det var ikke det at jeg ikke ville bruke tid sammen med ham, men heller det at jeg også ville gjøre en haug med andre ting - og dette lot seg ikke kombinere.

Den Stoiske tilnærmingen

Jeg var på den tiden blitt meget opptatt av den filosofiske retningen kalt Stoisisme. Jo mer jeg lært om Stoisisme, jo mer forstod jeg hvordan det Stoiske tankesettet kunne brukes til å håndtere denne nye situasjonen. De tre prinsippene som inspirerte meg mest var følgende (dette er parafraseringer og fortolkninger av hva Stoikerne sa):

1. Det viktigste i livet er å leve dydig («dydig» har en spesiell forståelse i den greske antikken, og skiller seg fra hva vi i dag ofte tenker på når vi bruker dette ordet. For mer om dette, les mitt innlegg om Stoisisme)
2. Ikke bruk tid på å bekymre deg over ting du ikke kan kontrollere
3. Prøv å utmerke deg i enhver rolle du har

Foto: Fernando Revillia

Det var tydelig at det var flere ting i denne situasjonen som var ute av min kontroll. Jeg hadde en sønn jeg måtte ta vare på. Jeg kunne ikke kontrollere hvor mye han sov, når han sovnet eller når han våknet. Jeg hadde mindre tid til å bruke på meg selv. Ingen av disse tingene kunne jeg kontrollere, og det er rimelig å si at det eneste jeg oppnår ved å tenke på hvor «urettferdig» dette er, er å gjøre meg selv mer ulykkelig.

Tolmodighetens dyd

Jeg oppdaget også fort en «dyd» jeg ønsker å ha i større grad, og som jeg har gode muligheter til å øve meg på nå til dags: tålmodighet. Hver gang sønnen min bruker ekstra lang tid på å sovne, og jeg begynner å tenke på alt jeg har lyst til å gjøre så fort han har sovnet, minner jeg meg selv på at dette er en god anledning til å øve meg på å være tålmodig. Jeg er jo veldig tålmodig i mange situasjoner, og jeg anser dette som en veldig god egenskap, derfor er jeg takknemlig for å kunne få utvikle denne egenskapen enda mer.

Jeg tror dette demonstrerer det filosofen Epictetus mente da han sa: «Søk ikke etter at ting skal skje som du ønsker, men ønsk heller at ting skjer slik de gjør, og livet ditt vil gå greit.» I stedet for å ønske at jeg var et annet sted, er jeg takknemlig for å være i akkurat den situasjonen jeg er, fordi det gir meg mulighet til å øve på å bli dydigere.

Den perfekte rollemodell

Jeg var også inspirert av den Stoiske tanken om at man skal utmerke seg i enhver rolle man har. Jeg begynte å tenke på hvordan den perfekte far ville være, og det ble klart for meg at en perfekt far er der for sønnen sin når han trengs, og han klager ikke over å måtte bruke tid på ham. Ved å tenke på dette, ble det meningsfulle i å oppdra et barn tydeligere for meg, og det ble litt lettere å våkne midt på natta for å gå frem og tilbake i en time i et forsøk på å få ham til å sovne.

Sønnen min har nå blitt eldre, og sover litt bedre. På den annen side er det nå mange andre ting som tar mye tid. Jeg kan ikke skryte av at jeg aldri tenker på hva annet jeg heller ville brukt tid på, men jeg setter nå mer pris på min rolle som far. Jeg må fortsatt stadig minne meg selv på at tålmodighet er en dyd jeg vil ha mer av, og at det ikke finnes noen gode grunner for å klage på ting jeg ikke kan kontrollere. Allikevel kan jeg i dag ofte nyte det å bare sitte stille og vente på at sønnen min skal sovne.

(Dette er en oversatt, og bearbeidet, tekst fra et innlegg jeg skrev for bloggen «Stoicism Today». Originalinnlegget finner du her)