- Jeg legger merke til at jeg stadig ønsker å bli beundret, og at dette kan virke negativt på hvordan jeg lever livet mitt.
- Hvordan da? 
- Vel, hvis jeg tenker at jeg vil fremstå som «dum» eller lite beundringsverdig, kan jeg noen ganger gjøre valg som strider i mot andre ønsker jeg har. Kanskje lar jeg vær å stille spørsmål til noen hvis jeg er redd for at de vil tenke jeg er dum, eller kanskje lar jeg vær å prøve en aktivitet i redsel for å fremstå som inkompetent.
- Det høres jo veldig upraktisk ut. Ønsket om å bli beundret gjør rett og slett at du ikke gjøre som du vil? 
- Ja, det stemmer, men til tross for dette så ønsker jeg allikevel å bli beundret. Akkurat som om det er viktigere for meg å bli beundret enn det er å gjøre de tingene jeg ønsker å gjøre.

- Men hvis det er slik at det å bli beundret ikke lar deg leve som du vil, hva er det som er så bra med å bli beundret? 
- Jeg vet ikke helt... kanskje det handler om at jeg ønsker å bli likt?
- Tror du ikke folk kan like deg uten å beundre deg? 
- Jo, jeg tror vel at jeg kan bli likt uten å være beundret.
- Hva med deg selv? Beundrer du alle du liker?
- Hmm.. nei, det er jo mange mennesker jeg liker uten at jeg nødvendigvis beundrer dem så veldig. Så jeg tror vel egentlig ikke det er noen nødvendig sammenheng mellom det å beundre noen og det å like noen.
- Tror du det da handler om at du ønsker å bli likt, heller enn å bli beundret? 
- Nei, jeg tror egentlig ikke det, for dette med å være redd for å dumme seg ut handler jo ikke om å ikke bli likt. Når jeg er redd for et dårlig resultat og at folk skal se det, så tror jeg ikke at de vil like meg mindre, bare at de vil tenke jeg er inkompetent. Det må derfor være slik at det er selve beundringen jeg er opptatt av.

- Ok, så det å bli beundret har en verdi ved siden av det å bli likt. Hva består i så fall denne verdien i? 
- Kanskje det har noe med bekreftelse å gjøre?

- Hvordan da? 
- Jo, hvis folk beundrer meg, så bekrefter de at det er noe bra med meg. Hvis mange tenker at jeg er flink til noe, så er det jo sannsynlig at jeg er flink til det.
- Så du vet ikke selv når du er flink til noe, og er avhengig av at andre forteller deg det?
- Hmm.. nei, jeg tror ikke det kan være slik, for jeg tror jeg oftest selv vet sånn omtrent hvor flink jeg er i noe.
- Hva med de gangene du lar vær å gjøre noe fordi du er redd for å mislykkes. Hvordan spiller andres bekreftelse inn her?
- I de tilfellene blir jo denne forklaringen enda rarere, for mislykketheten vil jo i seg selv bekrefte at jeg ikke får til noe. Det er ikke hva andre tenker om det som avgjør. Jeg vil da forstå helt selv at jeg ikke får det til.
- Og hva om du mislykkes, men folk tror av en eller annen grunn at du lyktes? 
- I det tilfelle så vil jo faktisk det folk tenker om meg være feil.
- Ja, og det er vel heller ikke slik at enhver beundring er bra? Mange beundrer jo for eksempel Hitler, uten at det gjør ham til noen god person. 
- Det har du rett i. Folk kan jo beundre mye rart, så det at noen beundrer noe av det du gjør betyr absolutt ikke at du gjør noe bra.
- Da ser det ut til at det å bli beundret ikke er bra fordi det bekrefter noe positivt om deg, nettopp fordi du ofte selv vet hvor god du er til noe, og at andre til og med kan ta feil eller beundre ting som ikke burde beundres 
- Jeg tror du har rett, og jeg er nå usikker på hvorfor jeg er opptatt av å beundres. Samtidig føles det ut som om det er noe bra ved å bli beundret.
- Kanskje det er noen sider ved det vi ikke har snakket om, eller kanskje er det sånn at man kan føle at noe er tilfelle uten at det er det. 
- Ja, begge disse tingene kan stemme. Jeg tror jeg må tenke videre på dette.


Foto: Adam Rosenberg
- Hva er meningen med livet?
- Det er jo et klassisk spørsmål, men bør du ikke starte med å spørre om livet har en mening?
- Jo, kanskje det. Hvis ikke livet har noen mening, så vil det jo ikke være noe poeng å prøve å finne ut av hva den er. Så da spør jeg: Har livet noen mening?
- La oss prøve å finne ut av det! Hvordan finner man om noe har en mening?
- Jeg vet ikke. Det kommer kanskje litt an på?
- Ja, kanskje det. For å finne ut av det la oss prøve å komme på noen ting som har en mening vi kjenner til
- Hva med en hammer? Meningen med en hammer er å slå inn spiker eller banke ting på plass.
- Ja, det var et godt eksempel! Hva er det som gjør at en hammer har denne meningen?
- Vel, det er vel bestemt av den som laget hammeren. Når man lagde en hammer så var det fordi man trengte noe til å slå inn spikere med, og så ble hammeren laget for dette formålet.
- Så når noe er laget for et gitt formål, så er det dette som gir tingen sin mening?
- Ja, det høres riktig ut. Det samme vil jo for eksempel gjelde biler, symaskiner og tannbørster.
- Så da er spørsmålet: Hvilket formål er livet laget for?
- Vel, jeg er ikke religiøs, så jeg tenker vel ikke at livet er laget av noen for et spesifikt forhold. Det er hovedsaklig tilfeldigheter som gjør at vi lever.
- Så livet er ikke som en hammer eller en tannbørste?
- Nei, det er nok ikke det.

- Kan du komme på noen ting som har en mening uten at de er laget av en person for et gitt formål?
- Tja, man jo for eksempel tenke seg at meningen med øyne er å kunne orienter seg i verden, meningen med ben er å forflytte seg og meningen med en marihønes rødfarge er å signalisere at den ikke er noe god å spise. Ingen av disse tingene har blitt laget av noen.
- Hva er det som er felles for disse tingene?
- Vel, de er ikke gitt et formål av noen, men de har vel allikevel et formål. Det er jo klart at selv om ben ikke er laget av noen så er formålet med beina, det å forflytte seg, veldig åpenbart.
- Ok, så det å ha et formål er det som gir noen mening, Selv om det ikke er et intellekt bak, som har laget tingen for dette formålet?
- Ja, det virker riktig

- Hva tror du om livet da? Har det et formål på denne måten?
- Jeg vet ikke. Hvordan skal man finne ut av det?
- Hvordan finner du det ut i andre tilfeller?
- Vel, når det gjelder hammer og tannbørste, så er det jo bare å spørre den som har laget gjenstanden. Eller man lærer det fra noen som har lært det av andre som igjen har lært det av den som har funnet det opp, osv.
- Vi vet jo allerede at livet ikke er som en hammer siden ingen har laget livet for et gitt formål. Vi kan da heller ikke spørre den som har laget livet om dets formål. La oss derfor undersøke det du sier om øyne og ben. Hvordan vet du hva som er meningen med disse?
- Jeg ser jo hva de brukes til. Man bruker bena til å gå og øyne til å se.
- Så meningen kan oppdages ved å se på bruken, men gjelder det all bruk?
- Hva mener du?

Foto: Chris RubberDragon
- Jo, la oss si at jeg bruker benet mitt for å banke inn en spiker i en planke. Vil du da si at meningen med bein er å banke inn spiker?
- Nei, det ville jo være absurd. Man må vel heller se på hva det vanligvis brukes til.
- Hva om jeg hadde en form for sinnslidelse, slik at jeg aldri brukte bena til å gå, men bare til å banke inn spikre. Da ville jeg jo vanligvis bruke bena til dette formålet.
- Nei, man må se på hva som er felles for alle som har bein. De aller fleste andre bruker bena til å forflytte seg
- Så en tings mening, i de tilfeller de ikke er laget for et visst formål, er bestemt av hva flest bruker den til. Hva bruker folk flest livet til?
- Hmm, hvis jeg tenker på alle folk som finnes så blir det svært vanskelig å finne fellesnevnere. Det finnes jo så veldig mange mennesker, kulturer og levesett. Det er vanskelig å se hva som er felles.
- Men kan allikevel noen ting sies å være felles?
- Ja, alle må vel i hvert fall skaffe seg mat for i det hele tatt å overleve. I primitive samfunn handler det gjerne om å jakte eller sanke inn det man finne i naturen. I mer komplekse samfunn så gjør man det gjerne ved å arbeide, for å tjene penger som igjen kan brukes på mat.
- Så det å skaffe mat er noe alle gjør i livene sine, så det kan sies å være meningen med livet?
- Nei, det blir rart. Jeg føler det er noe som ikke stemmer her. Livet er ikke som bein eller syn. Livet er jo ikke en gjenstand som man bruker, på samme måte som man bruker syn og bein.

- Livet er ikke en gjenstand, men hva er det da? 
- Vel, det er vel summen av alle handlinger et menneske foretar seg i løpet av perioden det lever.
- Ok, så livet har mer til felles med en handling enn en gjenstand?
- Ja, det vil jeg si.
- Da blir jo spørsmålet: hva er det som gir en handling dens mening?
- Når det gjelder handlinger så blir det vel igjen den som utøver handlingen som kan vite dette. Hvis man ser en person gjøre noe man ikke forstår, og spør hva meningen med det er, så er det bare den utøvende personen som kan gi det endelige svaret på dette.
- Har så alle handlinger en mening?
- Nei, veldig ofte gjør man jo ting uten å tenke over hvorfor man gjør det - helt automatisk.
- Så livet er summen av alle handlinger et menneske foretar seg, og av disse så har noen mening og noen ikke.
- Ja, det høres riktig ut.
- Hva skal man da si om summen? Hva er meningen til summen av disse handlingene?
- Hmm, man kan vel ikke summere sammen alle mulige handlinger? Det blir litt som å summere epler og pærer. For eksempel kan én handling være å slå inn en spiker, mens en annen kan være å spise et eple. Det er jo meningsløst å prøve å summer disse handlingene for å finne en felles mening. Når vi i tillegg vet at mange handler ikke en gang har noen mening, så blir det jo enda mer meningsløst!
- Så å prøve å summere opp meningen med livet er i seg selv meningsløst?
- Ja
- Men da sier du vel også at det å prøve å finne svaret på meningen med livet er meningsløst?
- Det kan nesten virke slik, men det er jo ikke noe tilfredsstillende svar.
- Nei, noen ganger leder dialogen oss til svar vi ikke er fornøyd med. Det kan være fordi vi ikke liker svaret, men det kan også være fordi vi har en anelse om at vi ikke har klart å nå frem til det riktige svaret. Kanskje fører allikevel dialogen oss nærmere sannheten. Noen ganger dukker det opp nye tanker i etterkant - helt uten at du en gang bevisst setter deg ned for å tenke over det. La oss derfor avslutte nå, og heller ta opp igjen tråden senere.



Foto: qatram
Mange av målene du har er egentlig bare delmål. De er midler for å oppnå noe du synes er viktig. Det interessante er at vi ofte ikke er klar over hva delmålene leder til. Kanskje har de dannet seg for så lenge siden at vi ikke lengre husker hvorfor. Mange ganger kan de da fremstå som endelige mål, mens de i realiteten egentlig er uviktige i seg selv. Vi jakter dermed på delmålene uten å egentlig vite hvorfor vi gjør det.

For eksempel så kan man ha et mål om å spise sunt, men dette er nesten aldri et mål i seg selv. Det er gjerne et middel for noe annet. Hva dette andre er kan det være viktig å finne ut av. Er det fordi man vil ha bedre helse? For å få mer energi? For å gå ned i vekt? Eller noe annet?

Det kan være lurt å avdekke dette.

Hva får man ut av det?

Hva er poenget med å fundere over målene sine, kan man kanskje spørre seg. Èn grunn er at det ofte er mange måter å nå det samme målet på. Ved å vite hva hovedmålet er, kan man komme på nye løsninger. Hvis målet med å spise sunt er å gå ned i vekt, så kan man også gå ned i vekt ved å trene masse. Å reflektere over hovedmålet kan dermed hjelpe til med oppdagelsen av flere mulige delmål, og øke sannsynligheten for å faktisk målene man har satt seg.

En annen grunn til å grave i dette er at man får muligheten til å endre kurs. Kanskje er ikke lengre hovedmålet viktig for deg, og alle delmålene blir derfor da også uviktige. Hvis det er tilfellet, kan det være du kaster bort mye tid og frustrasjon på noe du egentlig ikke ønsker å bruke tid på. Hvis du finner ut at det ikke er så viktig for deg å gå ned i vekt, så blir det heller ikke så viktig å spise sunt (med mindre du også har andre grunner for å spise sunt).

Nå er det nok slik at de aller fleste som spiser sunt for å gå ned i vekt, er klar over at de vil spise sunt for å gå ned i vekt. Samtidig er det også slik at ikke like mange har tenkt over at det å gå ned i vekt også er et delmål. For hvorfor ønsker man å gå ned i vekt? For å bli sunnere? For å tiltrekke seg en partner? For å føle seg bedre? Alle disse målene er igjen bare delmål. Så hva leder de til? De aller fleste undersøker nok ikke dette så langt det lar seg gjøre.

Noen ganger må man grave ganske dypt for å finne det faktiske hovedmålet. På veien kan man finne ut at mange av delmålene egentlig ikke er så hensiktsmessige, og man får anledning til å reflektere over bedre måter å nå målet sitt på. Kanskje finner man til og med ut at man ønsker å endre selve hovedmålet, og livet kan plutselig ta en helt ny retning. Dette er en del av å leve et reflektert liv.

Metoder for å avdekke underliggende mål

Foto: JD Hancock
Hvilke metoder kan man så bruke for å avdekke de underliggende målene? Det enkleste er kanskje å spørre seg selv «hvorfor?». Dette spørsmålet kan man så gjenta til man ikke lenger klarer å svare på det. Litt som et nysgjerrig barn. «Jeg ønsker å spise sunnere.» «Hvorfor det?» «Fordi jeg vil gå ned i vekt.» «Hvorfor det?» «Fordi jeg ønsker å få mer energi.» «Hvorfor det?» «Fordi jeg ønsker å få gjort mer i hverdagen min.» «Hvorfor det?»

Hvis du ikke klarer å svare på hvorfor-spørsmålet, så kan et par andre spørsmål hjelpe deg videre. Én vei videre er å undersøke hva man ville gjort eller tenkt om målet var oppnådd. For eksempel: «hvis du hadde uendelig med tid og dermed kunne gjøre alt du ville i hverdagen din, hva ville du da gjøre?» I noen tilfeller kan dette lede deg til noen enda mer grunnleggende mål.

En annen vei er å undersøke hva man ville gjort eller tenkt om målet ikke var oppnådd i det hele tatt: «Hvis du ikke hadde tid til å gjøre noe som helst i hverdagen din, hva så?»

Snakk med noen andre

Disse metodene er så enkle at man ofte kommer langt på egen hånd. Enda bedre er det å finne noen man stoler på, og be de innta rollen som den som spør. Noen ganger er det enklere for andre å legge merke til når det passer å stoppe opp og spørre «hvorfor?»


Hvilke mål har du i livet? Hva tenker du livet ditt bør handle om? Hva vil du oppnå? Mange kommer frem til svar som handler om noe utenfor seg selv: å bli så-så rik, få den-og-den jobben, bli gift, få barn. I likhet med Stoikerne, som jeg har skrevet om tidligere, tror jeg ikke dette er nyttige mål. Både fordi det er mål man ikke er garantert å kunne oppnå (og sannsynligheten for skuffelse er stor), men også fordi jeg ikke tror de er slike ting som til syvende og sist vil være viktige.

Hva med å bli en man kan beundre? 

Foto: mopsografie
La oss gjøre et tankeeksperiment: Per fikk verdens beste jobb rett etter studiene fordi faren hans kjente eieren av firmaet. Per måtte ikke gjøre mye for å få jobben. Det var like greit, for Per er ikke så glad i å jobbe hardt for ting. Han er derfor svært fornøyd. Pål fikk verdens beste jobb etter å ha først måttet jobbe hardt i flere år. Det var et slit, men til slutt ble han forfremmet.

Per har med andre ord hatt det topp hele veien, mens Pål har måttet slite. Er det ikke slik at Pål er den vi beundrer mest av disse? Tenk på helteskikkelser fra historien eller eventyrene! Disse er alltid helter nettopp fordi de må gjennom tøffe prøvelser.

Vi beundrer folk for hva de er og ikke hva de har. Vi er kanskje ofte misunnelige på folk som har mange av tingene vi ønsker oss, men vi beundrer dem ikke på grunn av dette.

Hvis du tenker igjennom hva slags liv du ønsker å leve og hva slags person du ønsker å være, gir det ikke da mening å prøve å være en person man kan beundre? Er ikke det på mange måter like intuitivt som å skulle prøve å oppnå noen eksterne goder? Det fine med et slikt livsmål er at det er helt oppnåelig og uavhengig av å ha flaks. Ikke alle kan bli rike eller få verdens beste jobb, men alle kan opptre beundringsverdig i den situasjonen de står i.

Det er selvfølgelig viktig å huske at poenget ikke er at man faktisk skal bli beundret av andre. En person som er veldig opptatt av å bli beundret er jo ikke spesielt beundringsverdig. Som Marcus Aurelius sa: «A thing is neither better nor worse for being praised.»

En praktisk livsfilosofi

En slik livsfilosofi er i tillegg svært anvendbar. Hvis du står i en vanskelig situasjon, kan du prøve å se den fra utsiden. Tenk deg så hvordan en beundringsverdig person ville opptre. Om du synes dette er vanskelig, så kan du prøve å tenke på en helt spesifikk person du beundrer. Hva ville han eller hun ha gjort? (Som de kristne sier: «What would Jesus do?»)

Dette vil kunne gi deg noen svar om hva du bør gjøre i den aktuelle situasjonen. I tillegg fjerner det også fokuset på alt du uansett ikke kan gjøre noe med. Det kan jo ofte være fristende å tenke at hele situasjonen burde vært annerledes og at alt da ville være lettere, men hvor nyttig og praktisk er egentlig det?

«But my nose is running!» What do you have hands for, idiot, if not to wipe it? «But how is it right that there be running noses in the first place?» Instead of thinking up protests, wouldn't it be easier just to wipe your nose?  --  Epiktet

Har du gjort noe i det siste du tenker er beundringsverdig? Har vist mot i en situasjon du var redd? Har du vist selvkontroll når du ble utsatt for en fristelse? Har du jobbet hardt for noe du ønsket å oppnå, selv om dette var slitsomt og kjedelig? Hvordan kjennes det å tenke over situasjoner hvor du har gjort noe beundringsverdig? Hvordan tror du det vil være å ha dette som fokus i livet ditt?

1. Det er viktig å skille mellom arbeid og fritid, sies det. Man hører historiene om sosionomen som ikke klarte å glemme de vanskelige sakene eller den overarbeidede mellomlederen som blir utbrent, og forstår det slik at de begge gjør den feilen at de tar med seg arbeidet hjem. Hadde de bare klart å skille mellom arbeid og fritid ville alt gått bra. Hva legger man egentlig i det å skille mellom arbeid og fritid?

Foto: Hamza Butt
2. Ofte menes det, når man blir fortalt at man skal skille mellom arbeid og fritid, at man ikke skal ta med seg stress og bekymringer fra arbeidet hjem. Det virker jo som et rimelig råd, men også veldig selvsagt. Skiller dette rådet seg fra et råd om å bare la vær å være stresset og bekymret?

3. Hvor nyttig er det egentlig å høre: «La vær å stresse og å bekymre deg»? Lærer jeg noe når folk sier det?

4. Autonomi - å selv bestemme hva man gjør. En betingelse for arbeidstilfredshet, og tilfredshet generelt. Mangelen på autonomi kan føre til et slags press. Men bør man ikke unngå det helt, ikke bare i fritiden?

5. Å ikke ta det med hjem, betyr vel at det er greit så lenge det er på jobb. Er det greit å stresse i åtte timer om dagen, så lenge man ikke tar det med hjem og stresser i 16 timer? Er åtte timer om dagen en tålegrense for press, stress og bekymringer?

6. Hvorfor er det ingen som sier til folk som er fotballinteresserte at det er viktig å skille mellom fotball og fritid? Fotball er jo fritid, vil de hevde. Hvorfor er fotball mer fritid enn arbeid? Går det en grense for hvor mye man kan tenke på fotball?

7. Hvorfor skal liksom fritiden være så hellig? Er vi egentlig så fri i fritiden?

8. Å skille mellom arbeid og fritid, betyr jo også at man ikke skal ta med seg fritiden i arbeidet. Er det like viktig som å ikke ta med seg arbeidet hjem?

Foto: Georgios Liakopoulos
9. Jeg gjør veldig mye i min fritid som jeg synes er mindre interessant enn å arbeide - støvsuging for eksempel. Jeg er glad for at jeg ikke behøver å ta med meg fritiden på arbeid, og at det er noen andre som vasker der jeg jobber. Sånn sett liker jeg å skille mellom arbeid og fritid, men jeg tror ikke det er det som menes.

10.Er det alltid en form for press i arbeid? Blir det riktig å si at ethvert arbeid er noe man bør passe seg for å ta med hjem?

11. Er press noe man bør unngå for enhver pris? I hvilke grad kan man helt unngå press?

12. De gangene jeg trives som best på jobb er ofte de gangene jeg også tenker mye på jobben utenfor arbeidstiden. Jeg er så inspirert at jeg ikke klarer å slutte å tenke på arbeidet. Jeg legger planer for hva jeg skal gjøre dagen etter, og gleder meg til å komme på jobb. Burde jeg la vær? Kanskje jeg burde konsentrere meg om støvsugingen i fritiden min, og ikke tenke så mye på arbeid?

13. Kan det å sette et hardt skille mellom arbeid og fritid være med på å øke bekymringene? Arbeid kan liksom aldri konkurrere med fritiden. Det er bare noe man er nødt til å holde på med. Hva sier det om autonomien i arbeidet? Skaper det et press å vite at man bruker halve livet på noe man for all del bør skille fra den tiden man er fri til å gjøre som man vil?

Foto: Patrick McConahay
14. Jeg tror det ville være absurd å skulle fortelle en bonde på 1800-tallet at det var viktig at han skilte mellom arbeid og fritid. Var det noe han ikke forstod? Hadde han det dårligere på grunn av dette?

15. Vi opplever også stress og krav i andre sammenhenger enn jobb: familie, sosiale relasjoner, stell av hus, osv. Burde vi passe på å også skille mellom for eksempel familie og fritid?

16. Er det fritid bare i de øyeblikkene hvor jeg gjør akkurat det jeg har lyst til å gjøre? I så fall: hvis jeg føler for å tenke litt på arbeidet mitt. Er det da fritid, og dermed greit?

17. Hva med de gangene jeg har lyst til å gjøre arbeidsoppgavene mine? Blir de da en del av min fritid, og er dette noe jeg burde unngå hvis jeg vil skille arbeid og fritid?

18. Er det en forskjell mellom å ikke klare å legge fra seg arbeidet, og å ikke ønske å legge fra seg arbeidet?



Previous PostEldre innlegg Startsiden