- Jeg har hørt mye om «Stoisisme» i det siste, men skjønner ikke helt hva det er. Kan du si noe om
det?
- Ja, jeg kan prøve, men det er en omfattende filosofi, så det er ikke så lett å si det kort. I tillegg er jeg ikke noen autoritet på feltet, så alt jeg sier er ikke nødvendigvis 100% korrekt. Jeg kan i høyden gi deg min forståelse av hva Stoisisme er.
- Det er OK. Jeg ønsker bare å få en slags generell oversikt over hva det handler om, og kanskje svar på noen spørsmål.

Epiktet
- Jeg skal gi det et forsøk (jeg har forresten forsøkt før, men etter å ha studert det videre i flere år har jeg nå kanskje et litt annet perspektiv). Det hele starter med svaret på hva som er meningen med livet
- Oj! Det er jo noe jeg har tenkt på mange ganger. Hva mener Stoikerne om det.

- Vel, Stoikerne resonnerte slik: Hva er det som kjennetegner mennesket? Hva skiller oss fra andre dyr? Hva er menneskets natur? 
- Hmm, det tror jeg ikke jeg klarer å svare på her og nå.
- Nei, det er ikke så lett. Stoikerne mente at mennesket kjennetegnes ved at det lever i fellesskap med resten av menneskeheten. Vi ville ikke vært noe om det ikke var for at vi var del av et fellesskap. 
- Mennesker er sosiale dyr
- Ja, nettopp! Det andre viktige kjennetegnet ved å være menneske er vår evne til rasjonalitet. Det er dette som skiller oss fra alle andre skapninger her i verden. 
- Mennesker kan tenke, filosofere og vurdere på en måte ingen andre levende vesener kan.
- Riktig! Hvis du skal leve på den måten du er «ment» for, eller altså leve et meningsfullt liv, så vil det dermed si at du må utvikle din rasjonalitet, på en pro-sosial måte, i samvær med resten av menneskeheten.
- Ok, det høres flott ut, men jeg er usikker på om jeg forstår det helt. Jeg forstår vel kanskje hva det vil si å leve i samvær med andre mennesker, men hva vil det si å være rasjonell? Hvordan utvikler jeg det?


- Kanskje kan man forklare det ved å bruke begrepet om «dyder». Dyder er egenskaper hos mennesker som man tenker er spesielt verdifulle. Stoikerne mente det var visse dyder som karakteriserer det perfekte mennesket. Den viktigste av dydene var visdom, som kanskje innbefatter hva det vil si å være rasjonell. I tillegg hadde de dydene: mot, rettferdighet og måtehold, som alle var en form for «underdyder» av visdom.
- Javel, så det betyr at for å bli et godt menneske må jeg bli vis? Hvordan gjør jeg det?
- Det er kanskje kjernen i Stoisisme. Stoikerne hadde mange øvelser og ideer som er ment å hjelpe deg til det. Jeg har ikke tid til å gå inn på alt dette nå, men jeg kan fortelle deg om det jeg tenker er det mest grunnleggende: Det er viktig å innse at det er ting i verden som er opp til oss, som vi kan kontrollere, og ting i verden som ikke er opp til oss, og som vi ikke kan kontrollere.
- Ja, jeg kan ikke kontrollere været for eksempel ... Hmm, jeg forstår ikke helt hvorfor dette er en så viktig idé. Alle vet jo at det er ting vi ikke kan kontrollere. Ingen tror vel at de kan styre været.
- Nei, men her kommer det viktige tillegget: Det er irrasjonelt å forvente at ting som ikke er fullstendig opp til deg skal bli slik du ønsker. Hvor mange ganger har du ikke forbannet været for at det ikke oppfører seg slik du vil? Hvor mange ganger har det hjulpet deg på noen måte at du forbanner været? (og hvor rasjonell er en person som forbanner været?)

- Det kan jeg jo forstå. Så det rasjonelle vil bare være å bry seg om det jeg kan kontrollere 100% da?
- Ja, det stemmer, og her er vi tilbake til dydene. Det eneste som er helt opp til deg er hvor dydig du er, eller sagt på en annen måte, hvor god person du er. Dette innebærer også at mange av de tingene som mennesker har for vane å anse som svært viktige ting her i livet ikke er like viktige for Stoikerne. Penger, karriere, berømmelse, nytelse og velbehag er alt sammen utenfor din kontroll. Du blir ikke en bedre person av å trakte etter dette. Du kan sikkert komme på eksempler på mennesker som til og med har blitt dårligere personer av å verdsette disse tingene for høyt.
- Jeg forstår, men samtidig høres det jo veldig passivt ut? Snakket ikke du om å være pro-sosial? Jeg kan jo ikke kontrollere andre, så da kan jeg vel bare la vær å gjøre noe som helst da. Sitte stille og fokusere på meg selv og det jeg kan kontrollere, liksom. Når jeg ligger på sofaen har jeg full kontroll.

Foto: Magnus
- Å fokusere på hva som er opp til en selv betyr på ingen måte å være passiv. Vi snakker om å bli en god person. Hvor god er en person som ligger på sofaen hele dagen?
- Greit, jeg tar den, men hvordan kan jeg leve i verden på en god måte, når det meste av det som skjer i verden er utenfor min kontroll?
- Selv om du ikke kan kontrollere resultatene av dine handlinger (eller til og med hvilke handlinger du faktisk gjør) så kan du kontrollere intensjonene dine. Du kan ha som intensjon å gjøre noe, uten å forvente at resultatene følger.
- Jeg skjønner ... Dette er imidlertid lettere sagt enn gjort. Selv om jeg forstår at jeg ikke må bry meg om det jeg ikke kan kontrollere, så klarer jeg jo ikke alltid å gjøre det. Jeg blir sint på været, selv om jeg vet at det er tullete. Kan jeg egentlig kontrollere hva jeg tenker?
- Ja, at noe er opp til deg, betyr ikke at det kan endres på én - to - tre. En bueskytter har full kontroll på musklene sine, men det betyr ikke at de skyter perfekt hver gang. Muskelkontrollen må øves opp, og selv etter masse øving er det ikke sikkert at bueskytteren treffer blink hver gang.
- Så, å ikke bry seg om det man ikke kan kontrollere er noe man må øve på? Man kan ikke bare velge å slutte å bry seg om det?
- Nei, det tror jeg ikke det vil være noen som vil få til. Stoikerne forklarte dette ved at, helt siden vi ble født, har vi hatt som vane å forholde oss til verden på en viss måte. Å skulle endre en slik vane handler om å innføre nye vaner. Dette går ikke av seg selv, og heller ikke på kort tid.

Foto: Kate Ter Haar
- Jeg skjønner. Hva kan jeg gjøre for å endre disse vanene da?
- Du finner mange øvelser i den Stoiske litteraturen, og jeg rekker ikke å gå inn på det nå, men én av de kanskje viktigste tingene du kan gjøre er å kontinuerlig minne deg selv på hva som er opp til deg og hva som ikke er det.
- Skjønner! For eksempel si til meg selv at jeg ikke kan kontrollere været.
- Nettopp! Særlig hvis du husker å gjøre det i det du begynner å bli sint for at det regner. Gjør du dét, kan det være at du oppdager at du blir litt mindre sint. Vær allikevel forsiktig med å forvente for stor effekt i starten! Som sagt må slike vaner endres over tid.
- Ok, det høres jo ganske enkelt og greit ut!
- Ja, det er ikke nødvendigvis kjempe vanskelig, men husk på at det finnes eksempler hvor det ikke er like lett å skille mellom hva som er helt opp til deg og hva som ikke er det.
- Som hva da?

- Ok, du skal få en oppgave helt på tampen. Ta for deg følgende situasjoner, og tenk på hva du kan og ikke kan kontrollere i disse:
  1. Du har meldt deg på Holmenkollstafetten med jobben din, og sjefen din har sagt at alle vil få en bonus om laget plasserer seg blant de ti beste.
  2. Du glemte bursdagen til moren din. Hun er nå kjempesint og vil ikke snakke med deg.
- Hmm, det var litt mer utfordrende ja. Jeg skal tenke på det.
- Gjør det! Og hva du noen flere spørsmål er det bare å ta kontakt, så kan jeg prøve å svare så godt jeg kan.


- Jeg sliter med å finne ut av om jeg skal slutte å spille fiolin eller ikke
- Hva er det som gjør at du sliter med den avgjørelsen?
Foto: Judy Dean
- Vel, jeg har holdt på et par år nå. Jeg gikk i gang med stor iver. Jeg kjøpte meg en fiolin til flere tusen kroner, og har også brukt mye penger på å gå til en musikklærer. I tillegg har jeg brukt mangfoldige timer på å øve. Nå føler jeg imidlertid at det ikke gir meg like mye glede lenger. Det er litt tungt å skulle øve, og i tillegg synes jeg ikke at jeg spiller bra nok. Jeg tror ikke jeg vil ha tid til å øve så mye som det trengs for å bli så god som jeg ønsker. Jeg føler vel kanskje at jeg ikke får noen stor glede ut av spillingen lenger, og jeg tror kanskje ikke jeg vil få det heller.
- Så du har spillt fiolin en god stund, men nå finner du ikke lenger noen glede i det. Da høres det jo ut som om det vil være en god idé å slutte. Hva er det som gjør dette til en vanskelig avgjørelse?
- Jo, det er vel nettopp det at jeg har investert så mye i dette prosjektet - både av tid og penger. Det vil jo være helt bortkastet om jeg bare gir det opp! Hvis jeg nå legger det fra meg kommer jo ferdighetene til å forsvinne, så hvis jeg i fremtiden finner ut at jeg vil øve mer, må jeg starte helt på nytt.
- Har du fått noe ut av fiolinspillingen så langt da?
- Ja, frem til nå så har jeg jo syntes det har vært gøy å øve. Så den tiden jeg har brukt på dette har jo vært tid jeg har ønsket å bruke, og som har gitt meg en glede.
- Vil den gleden du har hatt forsvinne om du nå stopper å spille fiolin?
- Nei, det vil den jo selvfølgelig ikke.
- Så hvorfor tenker du at det vil være bortkastet å ha spilt fiolin om du nå slutter?
- Nei, det har vel noe med at jeg ikke får brukt det jeg har øvd på til noe mer. Ja, jeg har hatt en glede av spillingen, men hvis jeg stopper vil jeg aldri mer få bruk for det jeg har øvd på.
- Hva kunne du tenke deg å bruke det til da?
- Tja, jeg har vel ikke hatt noe ønske om å bli profesjonell musiker, og jeg har vel heller ikke hatt noe ønske om å skulle opptre eller noe slikt, så det er vel i forhold til å skulle øve inn nye, og vanskeligere, sanger.
- Men du sier jo at du ikke liker å øve lenger, så da ønsker du vel heller ikke å øve inn nye sanger?
- Men tenk om jeg en eller annen gang i fremtiden får lyst til å ta frem fiolinen for å øve. Da må jeg jo starte helt på nytt.
Foto: Rob Van Dijk
- Ja, det stemmer nok. Hvor sannsynlig tror du det er at det vil skje da?
- Jeg tror vel ikke det vil skje med det første, men hvem vet hva jeg tenker om 5-10 år. Da kan jeg jo plutselig få lyst igjen.
- Ja, det kan hende. Så da er alternativet å øve på fiolin, selv om du ikke liker det, i 5-10 år i tilfellet du skulle like det igjen. Stemmer det?
- Hmm, ja, men når du sier det på den måten høres det jo ikke spesielt lurt ut. Jeg vil da bruke veldig mye tid, i mange år, på noe jeg ikke liker å gjøre i tilfellet jeg skulle få lyst til å spille.


- Dette minner meg om det som på engelsk kalles  «The Sunk Cost Fallacy». Har du hørt om det?
- Ja, det tror jeg. Det er vel en vanlig «felle» mennesker går i, fordi vi hater å tape noe i mye større grad enn vi liker å få eller vinne noe.
- Ja, mennesker hater å miste ting, så de gjør alt de kan for å unngå det. For eksempel kan folk ha en tendens til å se ferdig en dårlig film, eller lese ferdig en dårlig bok bare fordi de har kjøpt den og investert tid i den. 
- Ja! Akkurat som om det å se ferdig hele den dårlige filmen gjør at man ikke taper like mye som om når man kjøper en dårlig film og bare ser halvparten av den. Kjøpet blir liksom rettferdiggjort hvis man ser hele filmen. Mens i virkeligheten taper man jo mer - både tid og penger. 
- «Sunk Cost», eller en tapt kostnad, betyr en utgift du allerede har hatt, eller ressurser du allerede har mistet. Samme hva du gjør vil du ikke få dette tilbake, og det kan derfor sies å være irrasjonelt å handle på bakgrunn av dette. Hvis du ikke hadde brukt penger på den dårlige filmen, ville du jo ikke ha et like stort problem med å legge den fra deg. Hvorfor skulle det at du har betalt for den gjør valget vanskeligere?
- Jeg skjønner hvor du vil. Du tenker at min situasjon er vanskelig nettopp på grunn av dette - at det er vanskelig å slutte fordi jeg da føler jeg har tapt investeringen jeg har gjort. Jeg tror kanskje du har rett... Jeg vet ikke om jeg ville synes det var et like vanskelig valg om det ikke var fordi jeg hadde investert så mye tid og penger i dette prosjektet. Samtidig klarer jeg ikke helt å slå fra meg at det også kan være noen gode grunner til at valget er så vanskelig.
- Ja, det er jo mulig. Det kan vi jo snakke videre om en annen gang.




- Jeg legger merke til at jeg stadig ønsker å bli beundret, og at dette kan virke negativt på hvordan jeg lever livet mitt.
- Hvordan da? 
- Vel, hvis jeg tenker at jeg vil fremstå som «dum» eller lite beundringsverdig, kan jeg noen ganger gjøre valg som strider i mot andre ønsker jeg har. Kanskje lar jeg vær å stille spørsmål til noen hvis jeg er redd for at de vil tenke jeg er dum, eller kanskje lar jeg vær å prøve en aktivitet i redsel for å fremstå som inkompetent.
- Det høres jo veldig upraktisk ut. Ønsket om å bli beundret gjør rett og slett at du ikke gjøre som du vil? 
- Ja, det stemmer, men til tross for dette så ønsker jeg allikevel å bli beundret. Akkurat som om det er viktigere for meg å bli beundret enn det er å gjøre de tingene jeg ønsker å gjøre.

- Men hvis det er slik at det å bli beundret ikke lar deg leve som du vil, hva er det som er så bra med å bli beundret? 
- Jeg vet ikke helt... kanskje det handler om at jeg ønsker å bli likt?
- Tror du ikke folk kan like deg uten å beundre deg? 
- Jo, jeg tror vel at jeg kan bli likt uten å være beundret.
- Hva med deg selv? Beundrer du alle du liker?
- Hmm.. nei, det er jo mange mennesker jeg liker uten at jeg nødvendigvis beundrer dem så veldig. Så jeg tror vel egentlig ikke det er noen nødvendig sammenheng mellom det å beundre noen og det å like noen.
- Tror du det da handler om at du ønsker å bli likt, heller enn å bli beundret? 
- Nei, jeg tror egentlig ikke det, for dette med å være redd for å dumme seg ut handler jo ikke om å ikke bli likt. Når jeg er redd for et dårlig resultat og at folk skal se det, så tror jeg ikke at de vil like meg mindre, bare at de vil tenke jeg er inkompetent. Det må derfor være slik at det er selve beundringen jeg er opptatt av.

- Ok, så det å bli beundret har en verdi ved siden av det å bli likt. Hva består i så fall denne verdien i? 
- Kanskje det har noe med bekreftelse å gjøre?

- Hvordan da? 
- Jo, hvis folk beundrer meg, så bekrefter de at det er noe bra med meg. Hvis mange tenker at jeg er flink til noe, så er det jo sannsynlig at jeg er flink til det.
- Så du vet ikke selv når du er flink til noe, og er avhengig av at andre forteller deg det?
- Hmm.. nei, jeg tror ikke det kan være slik, for jeg tror jeg oftest selv vet sånn omtrent hvor flink jeg er i noe.
- Hva med de gangene du lar vær å gjøre noe fordi du er redd for å mislykkes. Hvordan spiller andres bekreftelse inn her?
- I de tilfellene blir jo denne forklaringen enda rarere, for mislykketheten vil jo i seg selv bekrefte at jeg ikke får til noe. Det er ikke hva andre tenker om det som avgjør. Jeg vil da forstå helt selv at jeg ikke får det til.
- Og hva om du mislykkes, men folk tror av en eller annen grunn at du lyktes? 
- I det tilfelle så vil jo faktisk det folk tenker om meg være feil.
- Ja, og det er vel heller ikke slik at enhver beundring er bra? Mange beundrer jo for eksempel Hitler, uten at det gjør ham til noen god person. 
- Det har du rett i. Folk kan jo beundre mye rart, så det at noen beundrer noe av det du gjør betyr absolutt ikke at du gjør noe bra.
- Da ser det ut til at det å bli beundret ikke er bra fordi det bekrefter noe positivt om deg, nettopp fordi du ofte selv vet hvor god du er til noe, og at andre til og med kan ta feil eller beundre ting som ikke burde beundres 
- Jeg tror du har rett, og jeg er nå usikker på hvorfor jeg er opptatt av å beundres. Samtidig føles det ut som om det er noe bra ved å bli beundret.
- Kanskje det er noen sider ved det vi ikke har snakket om, eller kanskje er det sånn at man kan føle at noe er tilfelle uten at det er det. 
- Ja, begge disse tingene kan stemme. Jeg tror jeg må tenke videre på dette.


Foto: Adam Rosenberg
- Hva er meningen med livet?
- Det er jo et klassisk spørsmål, men bør du ikke starte med å spørre om livet har en mening?
- Jo, kanskje det. Hvis ikke livet har noen mening, så vil det jo ikke være noe poeng å prøve å finne ut av hva den er. Så da spør jeg: Har livet noen mening?
- La oss prøve å finne ut av det! Hvordan finner man om noe har en mening?
- Jeg vet ikke. Det kommer kanskje litt an på?
- Ja, kanskje det. For å finne ut av det la oss prøve å komme på noen ting som har en mening vi kjenner til
- Hva med en hammer? Meningen med en hammer er å slå inn spiker eller banke ting på plass.
- Ja, det var et godt eksempel! Hva er det som gjør at en hammer har denne meningen?
- Vel, det er vel bestemt av den som laget hammeren. Når man lagde en hammer så var det fordi man trengte noe til å slå inn spikere med, og så ble hammeren laget for dette formålet.
- Så når noe er laget for et gitt formål, så er det dette som gir tingen sin mening?
- Ja, det høres riktig ut. Det samme vil jo for eksempel gjelde biler, symaskiner og tannbørster.
- Så da er spørsmålet: Hvilket formål er livet laget for?
- Vel, jeg er ikke religiøs, så jeg tenker vel ikke at livet er laget av noen for et spesifikt forhold. Det er hovedsaklig tilfeldigheter som gjør at vi lever.
- Så livet er ikke som en hammer eller en tannbørste?
- Nei, det er nok ikke det.

- Kan du komme på noen ting som har en mening uten at de er laget av en person for et gitt formål?
- Tja, man jo for eksempel tenke seg at meningen med øyne er å kunne orienter seg i verden, meningen med ben er å forflytte seg og meningen med en marihønes rødfarge er å signalisere at den ikke er noe god å spise. Ingen av disse tingene har blitt laget av noen.
- Hva er det som er felles for disse tingene?
- Vel, de er ikke gitt et formål av noen, men de har vel allikevel et formål. Det er jo klart at selv om ben ikke er laget av noen så er formålet med beina, det å forflytte seg, veldig åpenbart.
- Ok, så det å ha et formål er det som gir noen mening, Selv om det ikke er et intellekt bak, som har laget tingen for dette formålet?
- Ja, det virker riktig

- Hva tror du om livet da? Har det et formål på denne måten?
- Jeg vet ikke. Hvordan skal man finne ut av det?
- Hvordan finner du det ut i andre tilfeller?
- Vel, når det gjelder hammer og tannbørste, så er det jo bare å spørre den som har laget gjenstanden. Eller man lærer det fra noen som har lært det av andre som igjen har lært det av den som har funnet det opp, osv.
- Vi vet jo allerede at livet ikke er som en hammer siden ingen har laget livet for et gitt formål. Vi kan da heller ikke spørre den som har laget livet om dets formål. La oss derfor undersøke det du sier om øyne og ben. Hvordan vet du hva som er meningen med disse?
- Jeg ser jo hva de brukes til. Man bruker bena til å gå og øyne til å se.
- Så meningen kan oppdages ved å se på bruken, men gjelder det all bruk?
- Hva mener du?

Foto: Chris RubberDragon
- Jo, la oss si at jeg bruker benet mitt for å banke inn en spiker i en planke. Vil du da si at meningen med bein er å banke inn spiker?
- Nei, det ville jo være absurd. Man må vel heller se på hva det vanligvis brukes til.
- Hva om jeg hadde en form for sinnslidelse, slik at jeg aldri brukte bena til å gå, men bare til å banke inn spikre. Da ville jeg jo vanligvis bruke bena til dette formålet.
- Nei, man må se på hva som er felles for alle som har bein. De aller fleste andre bruker bena til å forflytte seg
- Så en tings mening, i de tilfeller de ikke er laget for et visst formål, er bestemt av hva flest bruker den til. Hva bruker folk flest livet til?
- Hmm, hvis jeg tenker på alle folk som finnes så blir det svært vanskelig å finne fellesnevnere. Det finnes jo så veldig mange mennesker, kulturer og levesett. Det er vanskelig å se hva som er felles.
- Men kan allikevel noen ting sies å være felles?
- Ja, alle må vel i hvert fall skaffe seg mat for i det hele tatt å overleve. I primitive samfunn handler det gjerne om å jakte eller sanke inn det man finne i naturen. I mer komplekse samfunn så gjør man det gjerne ved å arbeide, for å tjene penger som igjen kan brukes på mat.
- Så det å skaffe mat er noe alle gjør i livene sine, så det kan sies å være meningen med livet?
- Nei, det blir rart. Jeg føler det er noe som ikke stemmer her. Livet er ikke som bein eller syn. Livet er jo ikke en gjenstand som man bruker, på samme måte som man bruker syn og bein.

- Livet er ikke en gjenstand, men hva er det da? 
- Vel, det er vel summen av alle handlinger et menneske foretar seg i løpet av perioden det lever.
- Ok, så livet har mer til felles med en handling enn en gjenstand?
- Ja, det vil jeg si.
- Da blir jo spørsmålet: hva er det som gir en handling dens mening?
- Når det gjelder handlinger så blir det vel igjen den som utøver handlingen som kan vite dette. Hvis man ser en person gjøre noe man ikke forstår, og spør hva meningen med det er, så er det bare den utøvende personen som kan gi det endelige svaret på dette.
- Har så alle handlinger en mening?
- Nei, veldig ofte gjør man jo ting uten å tenke over hvorfor man gjør det - helt automatisk.
- Så livet er summen av alle handlinger et menneske foretar seg, og av disse så har noen mening og noen ikke.
- Ja, det høres riktig ut.
- Hva skal man da si om summen? Hva er meningen til summen av disse handlingene?
- Hmm, man kan vel ikke summere sammen alle mulige handlinger? Det blir litt som å summere epler og pærer. For eksempel kan én handling være å slå inn en spiker, mens en annen kan være å spise et eple. Det er jo meningsløst å prøve å summer disse handlingene for å finne en felles mening. Når vi i tillegg vet at mange handler ikke en gang har noen mening, så blir det jo enda mer meningsløst!
- Så å prøve å summere opp meningen med livet er i seg selv meningsløst?
- Ja
- Men da sier du vel også at det å prøve å finne svaret på meningen med livet er meningsløst?
- Det kan nesten virke slik, men det er jo ikke noe tilfredsstillende svar.
- Nei, noen ganger leder dialogen oss til svar vi ikke er fornøyd med. Det kan være fordi vi ikke liker svaret, men det kan også være fordi vi har en anelse om at vi ikke har klart å nå frem til det riktige svaret. Kanskje fører allikevel dialogen oss nærmere sannheten. Noen ganger dukker det opp nye tanker i etterkant - helt uten at du en gang bevisst setter deg ned for å tenke over det. La oss derfor avslutte nå, og heller ta opp igjen tråden senere.



Foto: qatram
Mange av målene du har er egentlig bare delmål. De er midler for å oppnå noe du synes er viktig. Det interessante er at vi ofte ikke er klar over hva delmålene leder til. Kanskje har de dannet seg for så lenge siden at vi ikke lengre husker hvorfor. Mange ganger kan de da fremstå som endelige mål, mens de i realiteten egentlig er uviktige i seg selv. Vi jakter dermed på delmålene uten å egentlig vite hvorfor vi gjør det.

For eksempel så kan man ha et mål om å spise sunt, men dette er nesten aldri et mål i seg selv. Det er gjerne et middel for noe annet. Hva dette andre er kan det være viktig å finne ut av. Er det fordi man vil ha bedre helse? For å få mer energi? For å gå ned i vekt? Eller noe annet?

Det kan være lurt å avdekke dette.

Hva får man ut av det?

Hva er poenget med å fundere over målene sine, kan man kanskje spørre seg. Èn grunn er at det ofte er mange måter å nå det samme målet på. Ved å vite hva hovedmålet er, kan man komme på nye løsninger. Hvis målet med å spise sunt er å gå ned i vekt, så kan man også gå ned i vekt ved å trene masse. Å reflektere over hovedmålet kan dermed hjelpe til med oppdagelsen av flere mulige delmål, og øke sannsynligheten for å faktisk målene man har satt seg.

En annen grunn til å grave i dette er at man får muligheten til å endre kurs. Kanskje er ikke lengre hovedmålet viktig for deg, og alle delmålene blir derfor da også uviktige. Hvis det er tilfellet, kan det være du kaster bort mye tid og frustrasjon på noe du egentlig ikke ønsker å bruke tid på. Hvis du finner ut at det ikke er så viktig for deg å gå ned i vekt, så blir det heller ikke så viktig å spise sunt (med mindre du også har andre grunner for å spise sunt).

Nå er det nok slik at de aller fleste som spiser sunt for å gå ned i vekt, er klar over at de vil spise sunt for å gå ned i vekt. Samtidig er det også slik at ikke like mange har tenkt over at det å gå ned i vekt også er et delmål. For hvorfor ønsker man å gå ned i vekt? For å bli sunnere? For å tiltrekke seg en partner? For å føle seg bedre? Alle disse målene er igjen bare delmål. Så hva leder de til? De aller fleste undersøker nok ikke dette så langt det lar seg gjøre.

Noen ganger må man grave ganske dypt for å finne det faktiske hovedmålet. På veien kan man finne ut at mange av delmålene egentlig ikke er så hensiktsmessige, og man får anledning til å reflektere over bedre måter å nå målet sitt på. Kanskje finner man til og med ut at man ønsker å endre selve hovedmålet, og livet kan plutselig ta en helt ny retning. Dette er en del av å leve et reflektert liv.

Metoder for å avdekke underliggende mål

Foto: JD Hancock
Hvilke metoder kan man så bruke for å avdekke de underliggende målene? Det enkleste er kanskje å spørre seg selv «hvorfor?». Dette spørsmålet kan man så gjenta til man ikke lenger klarer å svare på det. Litt som et nysgjerrig barn. «Jeg ønsker å spise sunnere.» «Hvorfor det?» «Fordi jeg vil gå ned i vekt.» «Hvorfor det?» «Fordi jeg ønsker å få mer energi.» «Hvorfor det?» «Fordi jeg ønsker å få gjort mer i hverdagen min.» «Hvorfor det?»

Hvis du ikke klarer å svare på hvorfor-spørsmålet, så kan et par andre spørsmål hjelpe deg videre. Én vei videre er å undersøke hva man ville gjort eller tenkt om målet var oppnådd. For eksempel: «hvis du hadde uendelig med tid og dermed kunne gjøre alt du ville i hverdagen din, hva ville du da gjøre?» I noen tilfeller kan dette lede deg til noen enda mer grunnleggende mål.

En annen vei er å undersøke hva man ville gjort eller tenkt om målet ikke var oppnådd i det hele tatt: «Hvis du ikke hadde tid til å gjøre noe som helst i hverdagen din, hva så?»

Snakk med noen andre

Disse metodene er så enkle at man ofte kommer langt på egen hånd. Enda bedre er det å finne noen man stoler på, og be de innta rollen som den som spør. Noen ganger er det enklere for andre å legge merke til når det passer å stoppe opp og spørre «hvorfor?»


Previous PostEldre innlegg Startsiden